KOMMENTAR: I Noreg i dag er liva våre djupt vovne inn i det offentlege; det er få område i kvardagen som ikkje er i anten beinveges eller omveges kontakt med det offentlege. Det offentlege sine val kan slik gje innbyggjarane både hinder og hjelp
Dei fleste vala som dei folkevalde og tilsette i kommunen gjer, er språkval. Vedtak og avgjerder vert forma i skrift og språk. Kommunikasjon med innbyggjarane gjennom skrift og tale er språk. Nokre val, vedtak og avgjerder har større språklege følgjer enn andre. Det viktigaste som kommunen avgjer, er vilkåra for den grunnleggjande språklæringa til alle unge og mange vaksne.
Gjer kommunen gode eller dårlege val? Sjekk sjølv gjennom å spørje dei seks spørsmåla under til din eigen kommune! Eller til deg sjølv som rådmann, ordførar, tilsett eller folkevald.
1) Møter borna nynorsk i barnehagen?
Kommunen har eit ansvar for barnehagane, anten dei er privat eller offentleg eigde. Språkutvikling er noko av det viktigaste i barnehagane. I ein nynorskkommune skal borna for det meste ha nynorsk som opplæringsmål. Korleis er samanhengen mellom opplæringsmålet i barnehagen og barneskulen? Driv kommunen aktiv påverknad av barnehagane for at dei skal føre borna inn i den nynorske skriftkulturen? Vert barnebøker lesne på nynorsk, og er songane på nynorsk?
2) Møter elevane nok nynorsk i skulen?
Kommunane vedtek kva som skal vere opplæringsmålet på kvar skule. Korleis sikrar ein at elevane kan verte trygge i hovudmålet sitt? Kva rutinar har kommunen for å sikre at dei tilset lærarar som er kvalifiserte til å undervise i og på nynorsk, og som har gode haldningar til nynorsk? Korleis møter skulen det massive bokmålspresset elevane møter utanfor skulen? Korleis sikrar ein at elevane møter nok nynorsk til at dei vert trygge språkbrukarar i hovudmålet sitt?
3) Er norskopplæringa for vaksne innvandrarar på nynorsk?
Mange kommunar har vaksne innvandrarar som ikkje enno har lært seg tilstrekkeleg norsk. Kva språk skal kommunane lære dei? Ikkje sjeldan tilbyr kommunane innvandrarane opplæring i og på bokmål, og er slik med på å rive vekk grunnen for sin eigen språkpolitikk. Er det naudsynt å halde fram med denne praksisen? Kva opplæringsmål for vaksne innvandrarar er det beste for kommunen og innvandrarane sjølve.
4) Gjer kommunen nynorsk synleg i utetterretta kommunikasjon?
Utanom lokalavisene er det fyrst og fremst gjennom skriftleg kommunikasjon med kommunen og i butikkane at folk møter skrift. Brukar kommunen nynorsk i all utetterretta kommunikasjon? Og korleis møter kommunen den store utfordringa det er at svært mange butikkar og andre verksemder mest berre brukar bokmål?
5) Meistrar dei tilsette i kommunen nynorsk?
Når kommunen søkjer etter ingeniørar, byråkratar, kulturarbeidarar og andre – kva gjer ein når det viser seg at dei nye tilsette slett ikkje meistrar nynorsk og helst ikkje vil bruke nynorsk som arbeidsspråk? Korleis gjere dei som alt er tilsette, trygge i sin bruk av administrasjonsspråket? Kva opplæring og språkstøtte tilbyr ein dei tilsette? Finst det eit system for dette, eller skjer problemløysinga etter innfallsmetoden?
6) Seier kommunen frå når statsetatar sender brev og informasjon på bokmål?
Etter mållova pliktar staten å nytte nynorsk når han vender seg til nynorskkommunar. Det gjer staten slett ikkje alltid. Korleis reagerer kommunen då? Kva rutinar finst for å fylgje opp slike brot på mållova? Kontaktar kommunen Språkrådet i slike saker?
Språkleg medvit
Har din kommune reflektert over desse seks spørsmåla? Kommunar som ikkje har gjort dette, gjev ikkje sine innbyggjarar det kommunale tilbodet innbyggjarane fortener og bør forvente. Omsut for innbyggjarane si språklæring og språkbruk krev språkleg medvit. Dei aller fleste ønskjer å fylle denne forventninga, eg vonar desse seks spørsmåla kan gjere utfordringa lettare.
Håvard B. Øvregård er leiar i Noregs Mållag
