Heim Blogg Side 298

Litteratur i dagevis

0

Det blir tevling i bruk av sosiale medium, bokbad og kokkelering under dei femte nynorske litteraturdagane i Aurland.

Når små kommunemus brøler…

0

Dei hadde kloke menn før i tida også, til dømes for 115 år sidan. Dei kloke var menn, på den tida var ikkje kvinnene oppfunne, i alle fall var det ingen som såg dei. Men ein og annen professor hadde dei, mellom andre ein kjekk historikar som heitte Ludvig Daae og kom frå ei gåverik slekt. Han åtvara mot galskapen i å byggja bane frå Vestlandet til Austlandet: ”Når vestlendinger og østlendinger kommer nærmere bort i hverandre, så kommer de for alvor til å merke hvor ulike de er, og så blir det strid mellom dem. Så gjør Vestlandet seg til en republikk for seg selv, og Norge blir sprengt!” I 1895 var unionsstriden brennande heit, og det viktige var å samla Noreg til eitt rike, ikkje til å løysa landet opp i regionar!

Professorane er fleire i våre dagar, men tankane har ikkje utvikla seg stort. Ei raudgrøn regjering greidde til slutt å gravleggja planen om å skapa regionar i Noreg, med god støtte frå Høgre. Ein vestlandsk region kunne vorte til plage når vestlendingane fekk pengar mellom hendene. Rikspolitikarane har eigentleg ikkje skjøna kva vi skal med fylkeskommunar og kommunar, når Stortinget trivst best som kommunestyre for heile landet, der dei leitar og finn små og litt større saker som dei kan gjera utspel av. Dei såg kor ille det gjekk i Russland under Jeltsin, då oljerike regionar let vera å senda pengane til Moskva og brukte dei sjølve.

Men kommunar er til plage sjølv om dei knapt nok eig nåla i veggen. Eg har nett skrive  100-årsbok for Modalen, som var lutfattig på alt anna enn fjellvidder. Men dei greidde å halda seg med gode skular, vegar som vart bygde, helsestell som fungerte, kyrkjer som vart bygde utan at storsamfunnet kom med ei einaste krone, og kommunen hadde eit årsbudsjett på 20 000 kroner. Men dei hadde makta til å gjera tinga slik dei sjølve ville, om det så berre skulle verta pliktdagsverk ut av det. Storsamfunnet kom først då dei grøne bølgjene slo inn over rikspolitikken på 1970-talet. Då skulle dei einaste ressursane Modalen hadde, sand langs elva og vasskraft frå høgfjellet, vernast til glede for bergensarar med nikkers og fiskestong!

I dag er den vesle kommunen med 360 menneske rik nok til å oppfylla dei fleste krav og pålegg frå Oslo, mot å betala alt sjølve. Men makta har dei ikkje. Ho ligg i Oslo, i eit lite belte midt i byen. Der er undergrunnen alunskifer, og av denne strøymer det radongass som gjer folk merkelege i hovudet. Og oppå dette laget ligg Stortinget, regjeringskvartalet og VG!

Men minnesmerke vil rikspolitikarane laga seg, 45 meter høge kraftmaster gjennom heile Hardanger. Heilt til eit par små mus gav seg til å brøla: 1000 menneske i Granvin, 2000 menneske i Ulvik. Dei brølte høgt nok til at regjeringa snudde!

Kjartan Rødland er tidlegare sjefredaktør i BT, har blant anna også vore informasjonssjef i Bergen kommune.

…og dalstroka innafor

0

Eit politisk jordskjelv er det blitt kalla. Over sommarnatta gjekk Hardanger frå å vera eit perleband av idylliske vestlandsbygder til å bli årestad for alt som er av sivil ulydnad, miljøterrorisme og det som måtte vera verre her i landet. Hardanger vaks ut over seg sjølv og vart eit overtydeleg portrett av den tidlegare så grå, ansiktslause og Oslo-definerte ”periferien”. Hardanger fekk god hjelp av Statistisk Sentralbyrå, som kom i skade for å blanda saman det velsigna verdinøytrale omgrepet ”brutto nasjonalprodukt” med det noko meir lada ordet ”verdiskaping”- og forskar ved NUPI, Iver B. Neumann, som uttalte til NRK at: ”ikke i noe land får distriktene så mye fra hovedstaden som i Norge. Likevel gnåler små grupper i periferien”.

Ein kan seia mykje om mastene/kablane i Hardanger og mange gjer det. Det kan òg seiast mykje om behovet for å føra meir elektrisk kraft til Bergensregionen (medrekna opptatt elektrifisering av Troll-feltet i Nordsjøen – som jo skal drivast i nokre år til), men denne saka handlar om så mykje meir enn straumforsyning og miljøvern. Dette er ein klassisk sentrum/periferi-debatt, men sterkare og breiare enn på lenge. Det nye denne gongen er nettopp breidda. Når profilerte intellektuelle marsjerer hand i hand med mediasky kapitalistar for å lenka seg saman med fruktbønder i Hardanger, då er det alvor. Når sjølv Bergen gløymer å vera seg sjølv nok i nokre dagar, og løfter blikket mot dalstroka innafor, då er det håp.
Det mest overraskande er kanskje media si rolle i saka. Bergens Tidende, VG, Dagsavisen, ja sjølv Dagens Næringsliv hadde sterke synspunkt i saka på leiarplass. Dei støtta ikkje sentrumsmakta i hovudstaden, men tvert om periferikreftene. Det skal bli interessant å sjå om desse nye alliansane vil vara ved.

… og målføra innafor

I Språkrådet er dei godt i gang med å normera nynorsken. Styret i Språkrådet har oppnemnt ei rettskrivingsnemnd som skal laga ”ei tydeleg, enkel og stram norm for nynorsk, utan sideformer. Målet er å etablera ei norm som gjer det lettare å vera nynorskbrukar, som er tydeleg for alle som brukar nynorsk som sidemål, og som er stabil over tid.”  Det blir spennande å sjå kva som kjem ut av arbeidet når nemnda legg fram tilrådinga si i februar neste år.

For det ligg nokre snublesteinar der ute: Nemnda må sjølvsagt arbeida ut frå den grunnleggjande demokratiske ideen om at skriftspråket nynorsk skal byggja på norske dialektar. Dei norske målføra endrar seg raskt no om dagen, og nesten konsekvent i retning av talemålet i næraste by. Dette er ikkje nødvendigvis negativt. Dei fleste norske byar har dialektar med setningsbygnad som ligg nær nynorsk – sjølv om innbyggjarane ofte brukar bokmål som skriftspråk. Men utfordringa for rettskrivingsnemnda er at desse bydialektane ofte har teke inn i seg ei rekkje bokmålsord som etter kvart også vert tekne i bruk i regionane rundt byane.

K va vil rettskrivingsnemnda gjera då? Normera ut frå dialektane slik dei faktisk er i dag, eller ut frå dialektane slik dei var? Eller kanskje ut frå slik nemnda meiner dei burde ha vore? Her er det lett å koma på kollisjonskurs med det demokratiske prinsippet i nynorsk.

På dødens rand

0

Å kommentere bruken av nynorsk i akademia er fort gjort: Den eksisterer omtrent ikkje.

”Stryker du i fransk, er det din egen feil. Det vet da alle. Stryker du i nynorsk, er det bare komisk og helt opplagt nynorskens feil, det vet også alle.” Dette sa Stein Ørnhøi til Fedrelandsvennen 16. februar 2005.

Det rådande synet på nynorsk som målform er at den har eit imageproblem. Akademia er ikkje noko unntak. Det finst knapt faglitteratur og pensum på nynorsk, det finst knapt studentar som leverer eksamensoppgåver og masteroppgåver på nynorsk, og gruppa av forskarar som publiserer på nynorsk, er marginal. At studentar legg om frå nynorsk til bokmål då dei trer inn i høgre utdanning, er heller ikkje uvanleg.

Ved Universitetet i Bergen er det 7 prosent som leverer masteroppgåvene sine på nynorsk, altså under ein av ti. Dette er eit lågt tal, men likevel høgt nok til at universitetet vart tildelt målprisen for 2010. Ved Universitetet i Oslo ser det verre ut. Berre 2 prosent av alle masteroppgåvene i 2009 vart leverte på nynorsk.

Som nynorskbrukar ved Universitetet i Oslo er det langt mellom kvar gong ein les ein fagartikkel eller eit pensumbidrag på nynorsk. Mållaget har utspel knytte til nynorsk pensum med jamne mellomrom, og det har vorte lettare å vere nynorskbrukar ved universiteta i dei seinare åra. Men at nynorsk framleis har ei svak stilling i akademia, er ikkje overraskande. Også bokmål vert nytta i mindre grad enn tidlegare.

Med høgre utdanning (og forsking) som stadig vert meir internasjonal, vert engelsk i større grad nytta som det akademiske språket. Dette ser ein ved at forskarar som er del av internasjonale forskingsnettverk, publiserer på engelsk ved utanlandske forlag for å nå ei større målgruppe. Dette ser ein også når det kjem til pensumartiklane – om ein vil ha den nyaste forskinga, vert ein tvinga til å lese utanlandsk litteratur nettopp av den grunn at den fremste forskinga i hovudsak skjer utanfor Noregs grenser.

Studentar som legg om frå nynorsk til bokmål, skuldar ofte på at den faglege terminologien på nynorsk ikkje er god nok. Og dette er ei reell utfordring – det finst store hol i det nynorske skriftspråket i akademisk samanheng. Samtidig går det også rykte om dei studentane som leverer eksamensoppgåver på begge målformer, og som får konsekvent betre karakter når dei skriv nynorsk.

Ved lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo har ein studentar som etterlyser høgre nynorskkompetanse blant studentane som skal gå ut i læraryrket. Utan kompetanse i nynorsk kan lærarane heller ikkje lære frå seg dette faget på ein god måte, slik det også er innan andre fag som matematikk, naturfag eller historie.

Dømet frå lektorprogrammet syner eit samansett problem. Dårleg opplæring i nynorsk for komande lærarar fører til dårlegare undervisning i dette faget når lærarstudentane skal inn i skulen. Dårlig undervisning i skulen fører til manglande motivasjon for å lære faget blant elevane. Og den negative haldninga til nynorsk vil forsterkast ytterlegare.

At ein framleis skal kunne nytte nynorsk som eit akademisk språk, er eit ansvar som ligg både på staten, institusjonane og nynorskbrukarane sjølve. Nynorsk treng fleire ambassadørar som kan synleggjere kvifor det er attraktivt å skrive nynorsk og kult å halde på den dialekten ein har. Dette kan til dømes gjerast etter modell frå NRK-programmet Typisk norsk, som bidrog til å gjere norskfaget og lingvistikk etande for eit større publikum.

Om ein vil ha ein større bruk av nynorsk i akademia, vert ein tvinga til å marknadsføre målforma på ein annan måte enn i dag. Det er ikkje noko som kjem av seg sjølv.

Anna Werenskiold er redaksjonsleiar og debattredaktør i studentavisa Universitas og styremedlem i Kringkastingsringen.

Kommunen på Facebook

0

LEIAR: Ei fersk kartlegging viser at berre éin av fire kommunar brukar sosiale medium, slik som Facebook og Twitter. Prosjektleiar for sosiale medium i Synlighet.no er ikkje overraska, og seier til LNK-avisa at han har stor forståing for at ikkje alle kommunar har fått sett seg inn i korleis dei skal bruke desse nye kommunikasjonsverktøya. Samstundes veit me at mange, og særleg dei unge, sjekkar Facebook-profilen sin fleire gonger om dagen. For mange har det blitt ein naturleg del av kvardagen.

Dei fleste kommunane har mykje informasjon som skal ut til innbyggjarane, og dei ynskjer å høyre kva dei som bur i kommunen meiner. Men det er ikkje alltid like lett å finne den informasjonen som kommunen ynskjer å spreie. Når startar skulen? Kva er opningstidene til biblioteket? Er det ledige plassar i kulturskulen?

Og skulle du irritere deg over vassavgifta eller skulesamanslåingar, kan terskelen for å skrive eit lesarbrev i lokalavisa eller ta ein telefon til ordføraren vere vel høg. Då kunne det kanskje vore greiare å snakke direkte med kommunen på ein arena der fleire kan kaste seg inn i debatten?

Kommunale nettsider har ein tendens til å vere både byråkratiske og vanskelege å orientere seg i. Og for ein nettbrukar som er van med å klikke seg raskt gjennom Facebook-sider og Twitter-kontoar på leit etter siste nytt, kan det vere ei nesten umogleg oppgåve å søkje etter opplysningar på ei kommunal nettside.

Men for all del: ikkje alle er, eller skal vere, på Facebook og Twitter. Difor vil informasjon på kommunale nettsider og ikkje minst annonsering i lokalavisene framleis ha ein misjon.

Kanskje kommunane må våge å kaste seg inn i dei sosiale mediuma dersom dei skal klare å kommunisere med nye aldersgrupper eller freiste ein ungdom eller to heim att. Kanskje kan det også auke engasjementet i kommunen? Ja, kanskje til og med valdeltakinga?

Heilt rett?

0

Den viktige rettskrivingsnemnda til Språkrådet er i full sving med arbeidet. Har du meiningar om korleis nynorsken skal sjå ut, bør du engasjera deg på nettsida deira (www.sprakrad.no/Toppmeny/Aktuelt/nynorsknorm). Eg ser mellom anna at nemnda samrøystes har gått inn for å ta bort i-målet (soli, husi) i nynorsk.

Men dagens normal gjeld lenge enno. Eg les mykje i kommunale papir og finn både godt og gale i språket. Det ergrar meg at dei som verkeleg skriv god nynorsk, gjerne har nokre få skjemmefeil. Språkspalta denne gongen skal hjelpa til å få bort noko av det som skjemmer.
Verb som dekkja, svekkja, styrkja, merkja, leia er e-verb og skal skrivast til dømes: dekkjer – dekte, styrkjer – styrkte, leier – leidde. Vil du halda deg på den smale og rette vegen, unngår du uttrykk som Den raudgrøne regjeringa er *svekka, eller Ordføraren *leia møtet. Hugs og at det forskjell på Han merka (la merke til) faren, og Han merkte varene.

Kva som skal vera hankjønn og ikkje, skaper også problem for mange. Framandord på trykksvak -e blir oftast hankjønn: tribunen, rutinen, finessen, analysen, kommunen osv. Regelen er grei, men ein må kunna han, og ikkje alltid stola på dialekten. Dialekt er forresten også berre hankjønn i nynorsk. Sunnmøringane har lett for å skriva *kommuna, ser eg, og Sogndal fotball, flinke i nynorsk, har kalla ein viktig tribune for *SIL-tribuna. Så må me hugsa på rekneskapen og meisterskapen, og så heiter det faktisk ein design, tru det eller ei, både på nynorsk og bokmål.

Til slutt sender eg med fem små ord, der særleg hokjønn skaper problem. Du kan gjerne pugga anna, inga, noka, lita, eiga, for her kan det vera skjemmeflekker i det elles plettfrie språket. Du kan gjera fleire feil, hugs no kva som er rett: ei anna sak, inga sak, det var ikkje noka sak, ei lita sak, mi eiga sak.
Er du kommunal leiar og les dette, vil eg minna om ansvaret for rett og godt språk i kommunen. Eg registrer med glede at LNK no vil spandera språkkurs på dei som er først ute. Så kan de unngå at dårleg språk stikk kjeppar i hjula for den som vil informera godt. Eller at språket stikk kjelkar i hjula, som eg såg her om dagen. Slik kan ein bli til lått når ein ikkje passar på å bruka faste uttrykk rett.

Vil ha eigen kystoffensiv

0

Stortingspolitikarar på tvers av benker og komitear går no saman i ein eigen allianse som skal tale kysten si sak.

– Kommunane må melde frå

0

 

Tidlegare fekk kommunane skjønnsmidlar direkte frå Kommunal- og regionaldepartementet på grunn av ekstra kostnadar ved språkdelte klassar. Dette vart endra i 2009.

– Treng nye kanalar for engasjert ungdom

0

– Ungdom er framleis engasjert i politikk, men det trengst nye kanalar for å fanga opp det politiske engasjementet deira. Det meiner forskar Guro Ødegård.

Klar til å lenke seg fast

0

Synnøve Kvamme (19) har kjempa for heimbygda si, Granvin, i fem år. Regjeringspolitikarane har ho lite til overs for.

Bjørnsonstipendet til Sigmund Løvåsen

0

Forfattar Sigmund Løvåsen får Bjørnsonstipendet 2010.

Vil ikkje dele ut lister

0

Camilla Ruhs fortviler over at dei ikkje får utdelt klasselister ved Bjølsen skole.